Daniel & Lisa do America

That's it folks!

2009-04-30T20:07:00.008+02:00

Finally, we have done America. What a ride!!!
We hope you have enjoyed it too.

Certainly, there are some things we're going to miss more than others:

- Waking up in the morning, knowing that you can do whatever you feel like.

- Not having mobiles, a watch or passports - and don't really care.

- Drinking a beer before breakfast without feeling guilty.

- The feeling of the sun on your skin after a day on the beach.

- Meeting different people, experiencing other cultures and just exploring the world.

And of course, there are some things that we're not going to miss at all:

- Living in a backpack!

- Trying to be understood by people who do not seem to care at all.

- Not being able to put on a FRIENDS-episode whenever we want to.

- The South Americans understanding of time (It's not fun to wait more than 2 hours for the food when we're really hungry).

- Missing friends and family back home.

That's about it. Thanks for following us, guys!

So, to end our journey where it started, we'll quote a man we met in New York: "God bless you!" :)

See you soon.

3 stk underverk: Check!

2009-04-30T00:29:00.016+02:00

Mektig staar han der og vaktar. 704 meter over Rio de Janeiros gater. Armane er opne, blikket varmt. Det er Jesus Kristus som betraktar oss. Eller, i alle fall ein statue av han. Paa heile 30 meter!

Fraa toppen ser han alt: Dei minimale bikiniane som slit med aa halde dei brasilianske kvinnepuppane paa plass langs sandstrendene paa Ipanema og Copacabana, turistane som blir rana i ein av byens mange sidegater, supportergleda og kaoset paa verdas stoerste fotballstadium - Maracana, og heisene som foerer store folkemengder opp til Sukkertoppen - deriblant oss.

Og kanskje saag han oss (vi synst nok at han smilte litt ekstra) i det vi tok bilde og kryssa av enda eit verdsunderverk paa lista vaar, saman med Chichen Itza i Mexico, Machu Picchu i Peru og Taj Mahal i Inda.

Saa gjenstaar berre Den kinesiske mur i (jah) Kina, Colosseum i Italia og Petra i Jordan. Men det faar bli ein annan gong. No seier vi oss noegde for ei stund:)

Folket har talt

2009-04-26T23:05:00.011+02:00

Etter en hard og intens valgkamp, og en lang natt hvor stemmene ble telt og kontrollert, er det klart at folket vil ha Daniel & Lisa hjem til Norge.

Totalt 44 personer tok del i valget.

27 % (12 stk) ville at paret skulle bli i Brasil, mens hele 70 % (31 stk) oensket dem tilbake til moderlandet.

1 person stemte blankt.

Daniel & Lisa er begeistret over den store valgdeltakelsen, og ser naa frem til returen.

- Det skal smake med brunost, Kvikk Lunsj og kjoettkaker igjen, sier de i et brev som amerikarundt09 har faatt tilgang til.

Videre takker de ogsaa personene som har kjempet for dem gjennom valgkampen.

Til de som ville at Daniel & Lisa skulle bli i Brasil - her er noen bilder fra Ilha Grande, hvor de koser seg gloegg i hjel mens dere sliter raeva av dere paa jobb.

101 days of joy!

2009-04-23T01:07:00.017+02:00

Ah, crap! We have been on the road for 101 days, which means we have only got 8 more to go.

Time has flown by. Since our return to Viking-land is around the corner (god damn it!) we thought it would be appropiate to share our ups & downs with you.

New York:

- Visit the Friends building and Carrie Bradshaws doorstep.
- Grabbing a Joey sandwich and a coffee to go on 5th avenue.
- Being blessed by an american (god bless you)
- Not fare from having ice taps hanging from our mouths because of the freezing cold.

Guyana:

- Seeing the hometown of Daniels grandfather.
- Experiencing the country's downfall over the last 50 years.
- Eating fresh mango for the first time.
- Shower in cold water for the first time (but certainly not the last).
- Watching Berbatov score the winner just befor full time against Bolton at a local pub in Georgetown.
- Praying for our lifes when the mini-airplane took us to Kaietur falls.

Trinidad:

- Eating roti and drinking bear on the sidewalks.
- See the young at heart people prepare for the carnival, with costumes and enormous pan yards.
- The CRAZY traffic.

Mexico:

- Having our first swim of the year on 28th january.
- Collecting our first of three world wonderers.
- The fooooood!!
- Snorkeling in the clear blue ocean and the more dark caves with bats.
- Live with our mexican family and learn their language.

Cuba:

- Seeing old american cars imported during the 50s.
- Not getting to see United.
- Knowing that almost every cuban on the street tries to rip us off.
- See how a real cuban cigar is being made, and of course try a fresh one.

Peru:

- The awful and amazing journey to Machu Picchu.
- A crazy, crazy taxi ride on our way to the airport. We feared a horrible outcome.
- Their lovely fresh juices and fruit salads.
- The altitude, which made us having problems with catching our breath after walking up the stairs to our room.
-Going to bed knowing that instead of having a fourth wall, you have the Amazonas with an unknown amount of wild animals.

Chile:

- Cruising around on Easter Island, seeing the rear stone statues during sunset.
- Being crazy snapshot tourists, jumping on and off the red bus in Santiago.

Argentina:

- Eating juicy beefs with professional dancers do their Tango in the background.
- The arrogant people and their stone faces when they haven't got change or do not want to understand us.
- Enjoying the great city Buenos Aires.

Uruguay:

- Marvelous Montevideo.
- Watching Bridget Jones Diary on our comfy queen bed.
- People who know nothing about offering decent service.

Paraguay:

- A scary and dangerous bus ride caused by a heavy storm.
- Feeling like a billionaire when the ATM troughs out hundreds of thousands.

Brasil:

- Feeling helpless when armed thieves took control over our bus and made us give them our belongings.
- Feeling lucky to be alive.
- Celebrating our birthdays on our rooftop with candlelight and balloons, surrounded by stars and the christ statue.
- Relaxing on lovely beaches, drinking beer and doing nothing but getting a tan.

Oh, what a lovely 101 days!

Stemningsrapport fra Paraty

2009-04-17T23:05:00.008+02:00

Gliset sier det meste. Det er ikke saa ille aa bli frastjelt baade det ene og det andre naar man kan kureres ved aa slikke sol paa digge sandstrender i 30 varmegrader.

Man maa bare leie en stoerre seilbaat for dagen, som tar deg med til fem idylliske strender. Servering ombord er selvsagt et must.

Naar man saa kommer frem til en perle som gruser de norske strendene, er det bare aa hoppe fra baaten og svoemme inn til land. Vannet, som er asurblaatt, er slettes ikke kaldt. Snarere tvert imot.

Der kan man spasere langs strandkanten, nyte en kaldere pils og pleie kroppen.

Klart, det er fullt mulig aa grave seg ned i sanden ogsaa. Moro det!

Saa ja, vi har det ganske fint. Sola smiler til oss og vi smiler til kamera.Vi haaper sola skinner hos dere ogsaa. God vaardag!

Endelig norske statsborgere

2009-04-15T14:49:00.007+02:00

Trodde dere at vi var fortapte i Brasil? At dere var kvitt oss? Hadde dere begynt aa haape at dere aldri kom til aa se oss igjen?

Da har vi en trist melding aa komme med: Vi har faatt noedpass og planlegger aa forlate Brasil 30. april. Saa rull ut den roede loeperen, heis flagget og dekk bordet! Naa kommer vi hjem!

Hva tenker du om at Daniel & Lisa kommer hjem til Norge? Ta del i avstemningen i hoeyremargen! Paa forhaand takk:)

Daniel & Lisa gjoer media II

2009-04-14T17:07:00.003+02:00

Naar en hortensmann blir kapret og ranet, stiller lokalavisen opp vettu.

Klipp og lim, saa kan dere lese saken:
http://www.gjengangeren.no/article/20090414/NYHETER/926966930/1042

Bus ride from hell!

2009-04-11T01:06:00.021+02:00

After good experiences with traveling by bus during night in Argentina, we decided to do it again on our way to Sao Paulo in Brasil. We should never have done that...

It started nice and cozy, we talked with the passenger next to us and shared a snack.

Suddenly a man started to walk back and forth. Daniel thought he saw a gun under his shirt. Nervous as hell, he turned to Lisa and said:

- It´s a robbery!

Lisa, who didn´t see anything, replied:

- Yeah. It wouldn´t surprise me in this country.

Before we knew it, reality kicked in.

The man pulled a gun out and started to threaten everybody at the back of the bus. Another man, with a weapon that looked like a Colt, took control over the front. At he same time, a third thief made the driver drive off the main road and on to an unknown path towards the woods, where more men were waiting.

Then they drew the curtains, making everything more frightening, and made us give theme our belongings. It clearly didn´t help that the guy in the seat next to us got a gun pointed to his head.

You couldn´t mock around with these guys. So Daniel handed over his wallet with money and credit cards, while the thief grabbed Lisa´s glasses. After that, she couldn´t see much of the stuff going on.

But the thieves didn´t stop there. After ¨cleaning¨ our pockets, they took our small backpacks, purse and camera bag which we had stored over our heads. We felt so helpless, as we sat and watched our stuff being taken, without being able to object against it.

After some 20 minutes, the bus stopped.

- Are they finish now, we whispered.

Unfortunately we got our answer when we heard the robbers open the storage room below us. We heard them helping themselves with whatever they wanted.

At that time we felt naked. No money, no credit cards, no clothes, no nothing.

Luckily, we were a bit wrong. To our relief the robbers threw away the stuff they didn´t want at the front and outside the bus. In the mess we found Lisa´s wallet (for once a full lady bag came in hand) and our backpacks. And Lisa found another pair of glasses. We were saved!

What we didn´t find were our passports, a decent amount of money, our camera (and memory card), our mobiles, electronics, Daniel´s credit cards and some other stuff. So we were lucky compared to the man who lost everything, even the shoes he was wearing.

After several hours at the local police station, where absolutely nobody spoke english or spanish and didn´t seem to care how we were feeling, we found ourselves on the road to Sao Paulo again. A bit more skeptic and afraid. But we were alive. Not broken, not beat, not scarred.

Prior to the robbery we visited a strange dessert, a vineyard and the mighty Iguazu falls in Argentina. Since our camera got stolen, we haven´t got any pictures to show you guys. But we will try our best to keep you updated on the rest of our trip with our crappy compact camera:p

MOTENYTT: Crocs i soepla

2009-04-06T23:35:00.009+02:00

Som amerikarundt09 meldte tidlegare i aar, var det vanskeleg for Lisa aa innsjaa at image av og til maa vike for komfort daa crocsa fekk innpass i reisegarderoba hennar.

No viser det seg at crocsa har vore saa populaere at dei har hull rett ned til bakken.

- Litt vemodig er det jo aa maatte kaste dei, innroemmer ein lettare deprimert Lisa.

Likevel verkar skoelskaren bestemt paa at crocs ikkje vil staa paa innkjoepslista med det foerste.

- Det maa jo vere lov med ein glipp i blandt?

Storm og denguefeber

2009-04-05T17:40:00.013+02:00

Etter aa ha overlevd tre stappfulle bussar med sure pasasjerar og to uendeleg lange koeer til enda surare imigrasjonspersonar, stod vi endeleg paa Paraguyansk jord.

Bussen satte oss sjoelvsagt av paa ein stoevete motorveg midt i oedemarka. Saa daa var det berre aa gaa. Gradestokken viste 37 grader. Vi var ikledd baade bukse, sokkar og genser paa grunn av denguefeberen som har blussa opp dei siste vekene. Myggsprayen rann.

Heldigvis fann vi fram til Jesuit-ruinane Trinidad. Daa var vi litt for leide til aa leige ein guide (som vanleg), slik at vi framleis veit svaert lite om kva vi eigentleg saag. Men kva kan ein vel ikkje laere ved hjelp av Internett?:p

Klaginga over varmen skulle saa vise seg aa straffast. Paa cirka 4 sekund skifta himmelen farge fraa knall blaa til naermare kullsvart. Saa kom regnet. Etterfulgt av ein kraftig sandstorm.

Vi klarte aa karre oss paa ein stappa buss, som til tider hadde problem med aa halde seg paa vegen. Vi sleit mest med aa halde oss paa beina.

Heldigvis gjekk det bra, ogsaa denne gongen. Og brua heldt til aa foere oss tilbake til Argentina.

Saa kult var det altsaa i Paraguay. Men vi kunne vel ikkje hoppe over eit land i bloggen av den grunn?:p

I svevande live

2009-04-04T00:26:00.011+02:00

Etter ein 15 timars lang busstur fekk vi tilbud om aa proeve paragliding. I svime som vi var, tenkte vi; kvifor ikkje?

To timar seinare, daa vi kika 1700 meter rett ned fjellsida, tenkte vi; kva i alle dagar har vi gitt oss ut paa?

Saa var det berre aa springe. Rett utfor stupet.

Og plutseleg flaug vi. Med panoramautsikt over rota av Andesfjella. Det var baade rart og skummelt. Men kanskje meir enn alt, veldig goey!

Saa var det landinga da. Den hadde vi gloeymt i alt styret. Men det var visst "berre aa springe" der ogsaa. Vi lukka auga, og haapte paa det beste.

Heldigvis gjekk det bra:) Og vel nede paa jorda igjen, ropte vi; FETT!!!

Jada, mamma. Vi veit at vi ikkje treng aa proeve alt paa ein gong. Men maa man, saa maa man:p Tross alt, saa slaar vel ingenting dengu-feberen som herjar i omraadet?

Planen var aa legge ved eit par filmar fraa paraglidinga, men teknologien her nede vil oss ikkje saa vel. Men vi held motet oppe, og vil proeve igjen for aa gi dokke ein luftig opplevelse:)

Umulege Uruguay

2009-03-30T00:29:00.018+02:00

Vi proevar alltid saa godt vi kan. Men cafe- og restaurantbesoeka endar ikkje alltid like godt. Uruguay blei intet unntak. Heller verre, der vi reknar med at god service ikkje staar oeverst paa timeplanen:

- Tienes una carta en ingles? (Har du ein engelsk meny?)
- No. (Nei.)
- Snakkar du engelsk?
- Nei.
- Snakkar nokon andre her engelsk?
- Nei.

Nei vel. Takka vere dette bruker vi gjerne aar og dag paa aa proeve og forstaa menyen. Dei 30 000 spanske matrettane har nemleg ein lei tendens til aa skifte navn fraa land til land.

Dermed faar vi ofte servert heilt andre ting enn det vi trur vi bestiller, som naar Lisa poengterar at salaten maa vere utan oliven, og ho endar opp med ein olivensalat. Eller kelnerane gir opp, og forlater bordet midt i bestillinga.

Ordet NEI ser ut til aa vere det viktigaste dei laerer paa den Uruguyanske service-skulen. Som naar vi vil betale med sedlar, er det ingen som har vekslepengar:

Vi har vandra gater opp og gater ned. I steikande sol. Foeta verkar, og halsen er skrikande. Paa kiosken ventar det etterlengta, iskalde vatnet.

- Det blir 3 pesos.

Daniel leitar febrilsk i pengepungen. Hoeyrer vatndraapen som treff disken. Ja, der er 20'aren. Alt han faar tilbake er eit utrykkslaust blikk.

- Nei. Har ikkje vekslepengar.

Saa er det berre aa traske vidare, utan vatn. Vel vitande om at nabobutikken heller ikkje har smaapengar.

Ellers gjer dei aller fleste det dei kan for aa faa tak i pengane vaare. Som naar eit punkt paa rekninga viser ein ukjendt sum:

- Unnskyld, Sir? Kva er desse 30 pesosane for noko?
- Broed, svarer kelnaren.

Men vi har ikkje roert broedet. Og peikar paa kurva.
Kelnaren kikar litt ut i lufta, saa har han svaret klart.

- Det er for serviettane, seier han og viftar med den skifte toeyfilla.

Saa er det altsaa berre aa bla opp.

Men fortvil ikkje. Skal du til Uruguay, endar ikkje alt i dunken. I Montevideo fekk vi servert monsterbiffar utan sidestykke. Og ser ein bort i fraa den udugelege servicen Uruguay har aa by paa, saa er eit opphald i landet absolutt til aa anbefale. Kanskje kan dette overtale magesekken?

City of Angels

2009-03-24T22:03:00.020+01:00

Imagine that you are walking down a narrow street in an old city. On the corner you see something that looks a lot like a jewelry store.

On the other side of the street, you can spot something that resembles a flower shop. Some of the buildings look old and abandoned. Others look like plazas.

When you turn the corner the street looks exactly the same, and there are at least hundreds of them.

The house of the Cool family is there, the Salvats house is there too.

It looks like a cozy neighborhood with a black and white cat on the corner. The only problem is that everybody is dead. You´re at the Recoleta cemetery.

We went to the cemetery to see the grave of Argentina´s Evita. Luckily, she was at home - in the City of Angels.

Apart from the quiet experience in Recoleta, Buenos Aires was buzzing.

Tango shows lighten up the crowdy streets and many markets, while Lisa and Daniel are filling their stomachs with real beef and red wine. We are not complaining!

Here´s a taste for you all:

Lisa in front of the main attraction, Caminito, in lively La Boca.

A statue of Argentinas national hero Diego Maradona - the third best player of all time after George Best and Pele - in the Boca Juniors stadium.

One of many tango shows in old San Telmo.

Noisy demonstrators filling the street in front of Palacio del Congreso - and our hostel. Nice!

Paa eventyr paa to hjul

2009-03-18T03:15:00.017+01:00

Med sola i ryggen og vinden i haaret, humpa vi avgaarde paa scooter for aa utforske Paaskeoeya. Slik Thor Heyerdahl maatte ha gjort det.

I motsetning til han hadde vi eit kart aa foelgje. Heldigvis, daa Daniel som foerstegongssjaafoer hadde nok med aa halde pidda paa dei humpete landevegane.

Vi har sett dei foer, i historierboekene fraa skulen. Desse kjempestatuane, med namnet Moai. Men det aa faa sjaa dei med eigne auge, paa oeya (Rapa Nui) der dei hoeyrer heime, var ti gongar toeffare!

Midt ute i havgapet stod dei der. Enorme og smaaskumle. Staande paa rekke og rad. Eller liggande i fjellsida, 600 stk, paa opptil 21 meter.

Vi kan vel seie det slik at vi var rimeleg glade for at dei er laga av stein og ikkje kan rikke seg ein millimeter. Sjoelv om legenda skal ha det til at Moai'ane gjekk til plassane sine paa signal fraa presten.

Det er ikkje berre berre aa kome seg til ei lita oey som ligg 3515 kilometer, eller 6 timar i fly, fraa fastlandet Chile. Men heldigvis blei dei dyre utbelingane og Lisa sitt slit med aa overtale Daniel, beloenna med heidundrandes hygge!

Dagane vi tilbragte paa Rapa Nui er definitivt nokre av dei mest minnerike fraa heile turen.

Jakta paa jaguaren

2009-03-12T23:04:00.025+01:00

- Ok. Uansett hvilke edderkoppar, slangar eller andre ville dyr dokke ser. IKKJE roer dei.

- Det kan vise seg aa vere det siste dokke gjer.

Det var den fyrste beskjeden guiden vaar gav oss, der vi stod midt i tjukkaste Amazonas. Og lydig gjekk vi djupare inn i den ville, moerke og noksaa skumle skogen. For den mektige jaguaren ville vi sjaa.

Men det blei ikkje stort meir enn trasking den dagen. Riktignok saag vi nokre apekattar og ein god del fuglar. Daniel fekk ogsaa ein piraya paa kroken. Men kattedyret saag vi ingen spor av.

Likevel la vi oss, med god tru paa at morgondagen ville bringe lykke. Rommet vaart hadde eit golv. Noko doer eller vindu fanst ikkje.

Dei tre flatene som var satt opp rundt senga vil vi ikkje karakterisere som veggar, daa kven som helst forbipasserande kunne sjaa rett gjennom dei. Der den fjerde veggen normalt er, hadde vi Amazonas som utsikt. Ikkje meir enn eit par meter unna. Eit slags enormt tak ramma rommet vaart inne, der utallige flaggermus tydelegvis hadde samlast til fest.

For dei som er interesserte i fuglar, sneglar og gedigne maur, hadde sikkert dag nummer to vore ei rein glede. Vi hadde derimot stoerre forhaapningar. Vi kryssa derfor fingrane for ein vellykka kveldstokt.

Midt i svartaste natta steig vi inn i den enda svartare skogen, vel vitande om at eit slangebit kunne resulerte i ei arm eller eit bein mindre. Men kva risikerte vi vel ikkje for aa faa eit glimt av jaguaren?

Alt vi saag var det straalane fraa lommelykta traff. Resten var svart. Vi hadde nesten gitt opp haapet. Saa plutseleg starta guiden aa vifte med armane. Lommelykta hans hadde truffe blink:

Ein frosk? Ein liten groen drit? Det var altsaa dette vi hadde jobba ein heil haust for aa faa raad til aa sjaa. Alt haap var ute. Slaget var tapt.

Trudde vi.

Kanskje saag guiden skuffelsen i auga vaare. For plutseleg drog han opp noko som saag ut som ein lang pinne fraa vatnet:

Etter litt klapping og kosing med krokodilla, sa vi oss fornoegde. Tarantellen paa veg heim, vart dermed heilt unoedvendig for Lisa sin del.

Lite hyggeleg var det ogsaa aa oppdage at gjentekne dobesoek i det fri hadde resultert i over 40 myggstikk paa Lisa sin bakende. Likar Lisa jungelen? NEI!

Heldigvis redda solnedgongen inn nokre hyggelege minne:

- Kor ofte ser dokke eigentleg jaguar? Saann ein gong i aaret, spurte vi guiden foer avreise.

Han himla med augene.

- Nei, nei, nei.

Vi var tydelegvis heilt paa jorde.

- I fjor saag eg to.

2 stk underverk: Check!

2009-03-07T22:56:00.021+01:00

JA, VI OVERLEVDE! Turen til Machu Picchu var heilt forferdeleg. Og heilt fantastisk!

Det aa kome seg dit var verkeleg ei utfordring. Det var toeft, ekstremt og slitsomt. Men det var verdt strevet - til tross for at vi klatra i fire dagar utan ein dusj.

Here´s our diary from the Inca Trail.

Day 1:

We started the hike close to the little town Ollantaytambo, together with 13 other hikers, 19 porters, 3 cooks and 2 guides. While the skinny porters carried our gear, food and tents, we strolled along with a little daypack containing water and snacks.

With 25 kilos each on their backs, the porters ran past us on the way. When we got to camp, they had organized a tent where they served us a three course meal. They even provided us with soap and hot water so we could wash our hands.

Day 2:

Today´s walk was like a living nightmare. The whole hike is 40 kilometers, with 3 high passes to be crossed. One of them reaches the elevation of 4200 meters. Therefore we faced an uphill battle to reach Dead Woman´s Pass.

Sure, the view was fantastic, as we walked through a beautiful green forest. But the mountains where hard to climb. We were sweating and swearing as we tried to catch our much needed breath.

Luckily we made it to the top - after four hours in pain. Good work, guys! Our backs were a mess and our legs were stiff, so the last hour, 700 meters downhill, wasn´t a joy for our knees. Anyway, we got to camp in the end. Completely worn out.

Day 3:

The first couple of hours of today's hike started off like yesterdays. It was terrible. If it wasn´t for Snickers and Kit Kat, who knows if we would have made it to the highest point of the third pass (3700 meters).

The hike was gentle after lunch, and we got to see some fabulous ruins. We camped close to Wiñay Wayna (Forever Young), a short walk from Machu Picchu.

Day 4:

We got up four o´clock in the morning of the final day to watch the sunrise.

Motivated and excited we climbed the last steps to the Sun Gate, where we looked at the peaks surrounding Machu Picchu.

From there we walked down to the site, of course after some compulsory photo shots. Parts of the hike had been tough, but that was forgotten as we stood there in the famous Inca ruin.

Will we ever do the hike again? No way!
Was the hike like a pain in the arse at times? Oh yes!
Do we regret taking part in the adventure? Not at all!

It´s an experience we´ll never forget. Thanks Percy and the rest of our new family!

Cuba paa boller og vann

2009-02-28T18:56:00.015+01:00

Til tross for flerfoldige advarsler, gikk vi i fella allerede den foerste kvelden i La Habana.

En tilsynelatende koselig kar, som glimtet til med et par norske gloser, skulle "bare" vise oss en ekte kubansk bar der vi kunne praktisere salsaferdighetene vaare (les: Lisa sine). La gaa, tenkte vi.

Vaar ferske amigo oensket seg en "Cuba Libre" som en takk for strevet det var aa foelge oss til nabobygget. Kona, som bare tilfeldigvis dukket opp, var ogsaa toerst. Og datteren deres, selvsagt. Hun trengte melk. Dermed var det bare aa bla opp.

Da servitrisa i tillegg presterte aa firdoble prisen for drinkene, noe vi ikke enset i moerket, var budsjettoverskridelsen fullbrakt.

Dumt for oss. Bra for bakeriet paa hjoernet.

Store, fargerike dollarglis som vi kjenner fra gamle amerikanske filmer, ga oss det foerste tegnet paa at Castros Cuba ikke er som land flest. Veggmalerier om et fritt Cuba og slagord om revolusjonen pryder bybildet.

De majestetiske bygningene mangler baade maling og vedlikehold. Paa de kruklete og smaa verandaene sitter cubanerne med en cigar i kjeften, mellom trusene og troeyene som henger til toerk.

Vi stusset litt da de lokale spurte om vi hadde en blyant til overs - helt til vi saa butikkene. De er store nok, de. Problemet er bare at det ikke finnes varer nok til aa fylle de tomme hyllene.

En kan ikke dra til Cuba uten aa proeve en skikkelig cigar. Det gjorde vi heller ikke. Paa en liten gaard i Viñales fikk vi ogsaa oppskriften:
I tre maaneder henger tobakkbladene til toerk, for saa aa bli rullet sammen med aromablad for smakens skyld og virkelig toerre blad som soerger for at cigaren brenner godt.

Guidene skal ha det til at cigarene blir rullet mellom cubanske kvinnebryst.

Dessverre for Daniel, var det en mann som rullet vaare. Gledelig for Daniel, brukte han bare hendene.

Saa godt kan man altsaa ha det paa boller og vann. Her faar dere en liten smakebit:

We stayed a couple of days in Trinidad, a small, quiet and cosy place.

Agostina, the most wonderful person in Cuba, made our stay in her casa unforgettable.

A typical situation of La Habana: Old buildings, many cars - and a tourist that doesn´t know where to go.

Sunset in Cuba. The romantic cubans know how to show their feelings.

By the way

2009-02-20T03:49:00.010+01:00

This is how the Mexican taco looks like:

Den "Mexicanske" tacoen vi gomlar i oss i Norge er altsaa ikkje saa alt for Mexicansk likevel.

Her er det ikkje stort fleire groensaker enn poteter og loek. Og mykje salsa daa sjoelvsagt, ved sidan av kjoet og krydder. Det heile pakkast inn i tortillalefser, som overraskande nok heller ikkje har same smaken som Santa Maria tilbyr oss nordmenn.

Tacos, enchiladas, fajitas, burritos og nachos. Vi kjem klart til aa sakne den Mexicanske maten naar vi no set kursen mot Cuba, som ikkje har all verda av raavarer aa boltre seg i.

Kanskje er det like saa greit at vi begge har faatt eit par ufrivillige kilo ekstra med oss fraa det Mexicanske kjoeken?

The real Mexico

2009-02-17T22:54:00.021+01:00

With some spanish skills in our backpacks, we have now left Playa del Carmen to get a glance of the no-turistified Mexico.

With a hotel room for 45 kr per night, small maya societies, big hearted people dancing in between the many small booths, yucatecan food and smelly markets, we like what we see.

After a one hour bumpy car ride outside Merida, we suddenly found ourselves in the middle of nowhere. Totally alone. And there they were; the astonishing cenotes.

At first it was scary, seeing bats flying over our heads deep down in the black whole. But then we saw the crystal clear water, colored blue/green by the sun.

We jumped in.

Through our snorkel masks, we got to see some weird looking rocks, fish and bones from the mayan offerings at the bottom of the dark caves.

Sure, you see stuff like this in billion dollar films. But when you actually get to see them in real life, it is simply quite astonishing.

1 stk underverk: Check!

2009-02-17T02:12:00.029+01:00

Denne pyramida, "the temple of Kukalkan", er eit av verdas sju moderne underverk. Den ligg beleileg plassert i hjartet av Maya-riket Chichen Itza.

Og der har vi vore:) Toeft!

90 stupbratte trappetrinn maa du slite deg opp for aa kome til toppen paa pyramidare kjendt som "El Castillo".

Berre litt synd at det ikkje lenger er lov etter at ein turist fall i doeden i eit forsoek paa aa bestige det 24 meter hoege underverket.

Dermed maatte vi nyte den ytre pyramida, vel vitande om at det paa innsida er enda ei pyramide. Der hylla Maya-folket gudane sine paa ei jaguarforma trone rundt 500 til 800 aar etter kristus.

Paa "The great ball court" gjorde Daniel eit iherdig forsoek paa aa faa ballen gjennom steinringane.

Kanskje var det like greit at han ikkje greidde det, daa kapteinen paa det vinnande laget maatte servere hovudet sitt paa eit soelvfat til kapteinen paa det andre laget. Paa denne maaten fekk han visst ein direkte billett til himmelen.

Ok. Faktainformasjonen i denne saka kan nok takast med ei klype salt, daa vi hverken hadde interesse eller nok pesos til aa ha ein heseblesande guide hengande over oss.

I staden tjuvlytta vi paa dei som tilsynelatande var meir kultiverte:)

1 stk underverk er notert i reisedagboka. Two more to go!

Una dia en Playa del Carmen

2009-02-13T04:26:00.017+01:00

Desayunamos con nuestra familia Mexicana a las ocho en punto de la mañana. Estudiamos por cuatro horas en la escuela, Academia Columbus, para aprender mas español.

Our day starts at 8 o´clock when we eat breakfast with our Mexican family. At school we study spanish for fours hours, so we can learn to speak the language.

Despues la escuela nosotros vamos a la playa para jugar volleyball, nadar en el mar y tomar el sol. La playa es muy bonita aqui.

After school we go to the beach to play volleyball, swim in the ocean and relax in the sun. The beach is very pretty.

A las siete en punto nosotros cenamos comida muy sabrosa en nuestra casa y jugamos "Jenga" o futball con los niños. Es muy divertido y interesante.

Muchas gracias Alex y Dani:) Ustedes son nuestros amigos!

At 7 o´clock it´s time for Mexican dinner at our house and play time with the kids. We love spending time with them.

Thank you so much Alex and Dani:)

En la noche salimos con nuestros compañeros para beber cocteles y bailar Salsa. Nos gusta!

In the evening we hang out with our classmates in the heart of Playa del Carmen, Avenida cinco. Dancing salsa and enjoying drinks. We like!

Ok, for you guys who know how to speak spanish - we tried our best:)

Daniel & Lisa gjoer media

2009-02-10T21:47:00.004+01:00

Bedre sent enn aldri, ikke sant? Foer avreise skrev Gjengangeren en sak paa turen vaar.

Klipp og lim, saa kan dere lese den:
http://www.gjengangeren.no/article/20090112/NYHETER/970032746

Enjoy!:)

Under den asurblaa overflaten

2009-02-09T20:29:00.007+01:00

Livet som utarter seg under de blaa boelger er helt fantastisk! Og det har vi vaert saa heldige aa faa oppleve, med dykkermaske og snorkel.

Det var som om det menneskelige livet stoppet opp, der vi svoemte sammen med fisk i alle farger og former som vi aldri foer har sett.

Ekstra fett var det aa flyte paa boblene fra dykkerne som svoemte i korallrevene under oss.

Fullt saa moro var det ikke for Lisa da Daniel matet fiskene med tortilla foran oeynene hennes. Tusenvis av fisk, noen svarte, store og skumle, flokket seg rundt henne som om hun var hovedbyttet.

Vi har ogsaa faatt et innblikk i hvordan skilpadder lever livet. I Akumal svoemte vi side om side med de digre pattedyrene og saa de spise lunsj paa havbunnen. Skummelt. Og fantastisk.

Er det slik livet er under snoen hjemme ogsaa, eller?

Nuestra familia de Mexico

2009-02-05T22:15:00.010+01:00

These are the people (muy divertido) that we share our days with here in Playa del Carmen.

Teresa and Nassim are our Mexican parents. They are very friendly and make us feel welcome.

Their kids, Alex and Daniel pequeño, are the sweetest. They are our ultimate Jenga-buddies.

We go to school with Swana and Heiko, two nice Germans!

Hasta luego!

MOTENYTT: Lisa gaar med crocs!

2009-02-02T23:20:00.009+01:00

Etter mykje press fraa lokalbefolkninga har Lisa maatte bytte ut stiletthelane med store mursteinar fraa oldtida.

- Det foelest framleis litt vanskeleg aa bruke crocs til kjole, seier etternoelaren.

Men etter det amerikarundt09 erfarer, skal Lisa ha innroemt at crocsa gjer beina godt.

En hilsen i vintermoerket:-)

2009-02-02T22:47:00.015+01:00

Vi har akkurat slikket sol paa stranda i noen timer, helt okey til februar aa vaere. Saa snille som vi er, tenkte vi det hadde vaert passende aa dele noen solstraaler fra turen vaar til Tulum med dere.

Haaper dere faar en fin brunfarge:)

En av strendene i Tulum - en precolombiansk mayaby paa oestkysten av Mexico.

Lisa sine foetter nyter det karibiske hav.

Lisa nyter det karibiske hav.

Enda en strand i Tulum. Her koste vi oss i noen timer.

En artig gjeng fra spanskskolen.

Ruinene fra det mayanske riket i Tulum.

Tannpastaen sin beste venn

2009-01-31T23:16:00.008+01:00

Daa vi planla turen til Mexico, hadde vi nok ikkje rekna med at vi skulle faa med oss Julio Iglesias i same slengen. Men det fekk vi altsaa.

Gammer´n sjarmerte nok dei innfoedte og dei eldre damene i senk, der den eine romantiske sangen etter den andre kom trillande ut gjennom Colgate-gliset. Saa alt for sjarmerte blei nok derimot ikkje vi. Men saa har vi i alle fall sett han da - og det kan ogsaa forsoeke aa gjere gjennom vaar vesle video.

In Mexico, we got the chance to see Julio Iglesias live. With white teeth and a wrinkles, he put on an awsome show for the locals. Check it out:

Rein truse!

2009-01-27T22:37:00.004+01:00

Etter mykje om og men kom bagasja vaar fram til Mexico. Saa no kan vi endeleg gaa saman med folk utan at dei snur seg bort:p

Vi kjem tilbake med meir saa snart vaare spanskkunnskapar er noko som helst aa skryte av. (Kan alstaa hende dokke maa smoere dokke med tolmod)

I mellomtida kan dokke kose dokke med steel drums fraa ein liten panyard i Trinidad:

Beauty and the beast

2009-01-26T23:24:00.029+01:00

Based on pictures on the Internet we expected Trinidad to play the part as the beast while Trinidad would be the beauty. After all, Trinidad is known for it´s industry. Tobago, on the other hand, is known for it´s many beautiful beaches. We couldn´t have been more wrong.

After three days in Trinidad we can assure you that the island is beautiful.

Port of Spain is a busy city with cars driving in all directions. Add to the fact that some people drink and drive, there are no crossings, and mobiles are as frequently used as car horns, oh yes, the traffic is chaotic.

A block or two away the scenery is totally different. It´s peaceful. The ocean, green hills, and palm trees bring out the beauty in the island.

The people of Trinidad, at least those we met, are warm and welcoming. Thanks to them we didn´t spend time counting mosquitoes at the guesthouse.

We had hardly got time to get used to the fresh trinidadian air before we found ourselves drinking beer and eating hot rotis on the busiest sidewalk in the city that never sleeps, St. James. Paul & Wendy and Sharia & Curtis showed us how to lime (hang out) like trinidadians do.

With the carnival coming up, they also took us to some local costume factories and pan yards where the bands practiced. It was awesome, and quite crazy to experience over hundred people drumming on the steel drums. Maybe especially fun for Daniel, who got “raped” by an older woman. But as the gentleman he is, he let her do her intimate and erotic moves without a protest.

Nikia gave us a tour to the west, the city centre and maybe the best part; Fort George. From there we had a panorama view over Port of Spain. Thanks to PJ we also got some shoots of the city by night, as an ending to a 10 hours long tour to the south coast.

It was raining heavily in the swamps, so instead of photographing wild animals we were occupied holding a plastic roof over our heads to keep dry. Snakes hanging down from the trees made the boat ride quite wild.

We spent our last evening at Lillians (she is in her 50´s but looks like she could have been 34). She and Ivor cocked enough food to feed the norwegian army. It was the perfect ending to a lovely stay in Trinidad.

Thanks for everything, Lillian!

Now, we have done the english speaking countries. The next month we are gonna do Mexico, where we will learn spanish. Or at least try to learn some spanish.

Hasta luego! ( We`ve been told that “hasta la vista” is “muy harry”. So we tried another one instead:p )

Mucho problemos...

2009-01-26T22:37:00.004+01:00

Jepp, da har vi ankommet Mexico - uten bagasje. Trolig er det en haaploes kneip i Miami som har kludret det til. Saa naa sitter vi her med gamle, svette klaer. Daniel lukter roti fra Trinidad og Lisa har haar paa leggene. Fett! De som sender oss godlukt, truse eller barberhoevel vil bli beloennet. Malaria-medisin og linser slik at Lisa ser lenger enn 5 cm hadde ogsaa vaert hyggelig.

Paa grunn av dette oppstyret lar oppdateringen fra T & T vente paa seg. Men fortvil ikke, den kommer. Stay tuned!
_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _
Hello people! We have now arrived in Mexico - without luggage. Hopefully we´ll get it tonight or tomorrow, but so far the flight company hasn´t got a clue where the luggage is. Because of this the update from T & T is delayed. But don´t worry, we will tell you all about the stay in a day or two.

My country

2009-01-20T22:19:00.017+01:00

- Why on earth have you come to Guyana, the locals ask us with a shocking look.

The answer is always the same. My granddad was from Georgetown, so I’m here to check up my roots.

Mission almost completed. I tried to call the two Pinheiro's in the phone book. And I visited a Michelle Ming. Sadly I didn't find any relatives. But at least I got to see the town where my granddad grew up.

Georgetown has a bad reputation for crime. The local papers weren’t a joy to read. A few days ago a man got shot over 1000 guyanese dollars, which is about 33 norwegian kroner or 3 pounds.

So the first day we hardly dared to go out. When we first did, we always came back before the sun went down and followed our own safety rules. Let’s put it like this: Lisa hasn’t many parts of her body left that hasn’t been used as a secret wallet.

Georgetown is very unlike society in England and Norway. Some people are wealthy but most people are relatively poor. Others are worse off. They live in the slums or on the street, where garbage is lying around. Some of the houses we wouldn’t even use as playing cottage in our garden.

But in so many ways Guyana is a wonderful country. Green and wild, with many, many waters. The people are friendly and are always looking to help.

June (photo with Daniel) and Yvonne (with Lisa) have been great to us. Thanks to them we have experienced a lot.

Nellie Singh is another helpful lady. She runs the Rima Guesthouse with her family, a place we highly recommend. Okey, the water in the shower is freezing cold, but the food is first class. By the way, so is the guesthouse!!

Unfortunately we haven’t got enough pictures to document this lovely country, since you would have to be crazy to walk in the streets with your camera on you. The only way to get some decent pictures in Georgetown is to take them from the taxi window. Well, we have done our best:

St. George's Cathedral - the tallest wooden cathedral in the world.

The browner part of the Atlantic Ocean isn't that tempting to have a swim in.

Stabroek Market - always full of life, reggae music and people yelling ''shopping, baby?''

People ask us why we come to Guyana. After experiencing the country, we now say ''Why not?’’

NYHET: Daniel hoevlet over

2009-01-20T21:59:00.012+01:00

Den mannlige delen av reisefoelget har akkurat blitt offer for et komplott. Skjegg og haar er borte.

Afro til tross. Droemmen om fletter glapp i det enhver frisoer lo av lengden. Dermed ble hoevelen enkleste loesning.

- Kjipe greier. Jeg som hadde saa lyst paa Anderson-sveisen, depper Daniel.

Powerful and wonderful

2009-01-19T15:24:00.017+01:00

That is how we would describe Kaieteur Falls after seeing the gigantic waterfall in action. According to our tour guide, thousands of tourists come to see the Kaieteur Falls every year. No wonder why.

It has the highest single drop in the world - 226 meters. The color of the water, combined with the magnificent rainforest surrounding the fall, makes it an unbelievable sight.

Anyway, you can’t walk to the Kaieteur Falls, a mini airplane is the way to get there. Ten tourists were stuffed on board, so you can bet your life that it was very hot. There wasn’t a lot of space for our legs either. Luckily the flight from the local airport outside Georgetown to Kaieteur National Park wasn’t a pain because of the scenery from the sky.

The country is greener than anything we’ve ever seen. And there are so many trees you wouldn’t believe it, only split up by the water running in various patterns in between them. What a sight that was too!

Quite as breath
taking wasn’t the Orinduik Falls, which separates Guyana from Brazil. But it was a little pretty thing. Lisa didn’t hesitate when given the opportunity to have a little swim in the middle of nowhere. She enjoyed the Guyanese water.

After spending a whole day in the sun – for the first time during our trip – our faces have become slightly pinkish. Hopefully it will turn out to a decent tan over the next few days.

More updates from our lovely stay in Guyana is coming up. In the meantime you can share our Kaieteur-journey with us. Fasten your seatbelts!

Ein saftig bit

2009-01-15T23:29:00.023+01:00

Og overraskande lett aa tygge!! Paa foerhand hadde vi gjort oss opp vaare tankar om det o'store New York. Med forventingar om noko stort og uoversikteleg, utrusta vi oss med kart og eit enormt paagangsmot. Men smakebiten av the big apple skulle vise seg aa bli lett fordoeyeleg:)

Saa snart heisa foerte oss til Empire State Building sin etasje nummer 86, vart det meste overraskande oversikteleg. Takka vere eit kart der dei meste kjente bygningane poppa opp av seg sjoelv, var det meste lagt til rette for tre fine, travle dagar i storbyen.

Vi stoette berre paa eit problem; bussen. Ferske som vi var, visste ikkje vi at eit metrokort var eit must. Og heller ikkje smaapengar. Dette problemet blei derimot raskt loeyst i det bussjaafoeren engasjerte halve bussen for aa samle inn nokre myntar til bortkomne turistar. Slikt er vel ikkje kvardagskost paa T-bana i Oslo?

Til tross for bitande kulde fulgte vi ein streng timeplan, og enda opp med ei lang og opplevelsesrik checkliste:

- Times Square, som lyste opp gatemorket med enorme plaktar, lysskilt og neonlys.

- Windowshopping paa 5th avenue. Sjoelv om lommeboekene til to backpackarar ikkje tillot meir enn ein I LOVE NY-kopp og pyjamas, var det ein opplevelse aa faa vandre blant fiffen. Dei i hoeghaela sko og kaape. Vi i fjellsko og superundertoey!

- Gaa oss ville i Central park. Ja, faktisk! Til slutt fann vi hverken do eller informasjon.

- Lisas draumedag: Staa utanfor Friends-leilegheita i Grovestreet, og kline med min mister Big paa trappa til Carrie Bradshaw, pluss lunch i Greenwich Village paa ein typisk amerikansk diner. Kan det bli bedre?

- Broadway, med dansande antiloper, leikande giraffar, syngande loever og hoppande elefantar. The Lion King hadde absolutt alt - terningkast 6!

- Gatevandring Manhattan paa kryss og tvers. I fleirfaldige minusgrader.

- Mc Donalds, der Lisa fekk proeve sin aller fyrste Big Mac. Ok, her juksa vi litt i rekkefoelga. Mc'ern var sjoelvsagt det fyrste vi kasta oss rundt paa:)

- Friheitsgudinna i eigen person. Med Manhattan Skyline i ryggen. Og den irriterande atlanterhavsvinden i vaare allereie ihjelfrosne ansikt.

- Wall street, Ground Zero, Rockefeller Center og saa mykje mykje meir. Sjaa meir under, visst ogsaa dokke vil ha ein liten smakebit:)

Chrysler Building sett fraa Empire State Building.

Windowshopping paa 5th Avenue.

New York Stock Exchange.

Ground Zero - No arbeidast det for fullt med aa heve the Freedom Tower.

Macy's - Det var verdt det, sjoelv om lommeboka ikkje vart opna:)

American pancakes med sirup til frukost - We like!

Fjuh. No staar ein langt roligare kvardag i Guyana paa tapeten. Until then!:)

Point of no return

2009-01-11T21:12:00.006+01:00

This is it, folks. And it's no turning back. We're off to New York - the first stop on our fantastic trip around America - in about eight hours.

We've planned this journey for six months or so. Now is the real deal. Are we looking forward to it? You can put your money on that for sure. Especially after Manchester United hammered CSKA Chelskji Moskva.

Over the last couple of days we've come in contact with three helpful, beautiful ladies inn Guyana and Trinidad & Tobago. They are going to show us their cities while we are there. We appreciate it alot.

11 countries, 15 weeks - lovely:) We'll do our very best to update the blog as we travel.

Shit - no skjer det. Og det sånn heilt på verkeleg. Har planlagt og snakka om denne turen nesten eit år no. Pakka og skrive hugslister. Men tankane på at - ja vi skal faktisk reise - har på ein merkverdig måte blitt bortprioritert i det heile. Så det spørst om det blir så alt for mange minutta med søvn på auget i natt.

Alt er i alle fall pakka og klart - og i morgon tidleg (eller i natt som eit B-menneske som meg vil kalle det) reiser vi til New York. Trappa til Carrie, blokka til Friends-gjengen, Ground Zero, Macy's, Central Park, Manhattan skyline, The Met og så mykje mykje meir står på tapeten. Vi gler oss til å ta ein liten bit av det store eplet!

Og JA, eg fekk plass i min 75 liters ryggsekk, og Daniel i sin - men berre så vidt:)

Skal gjere vårt beste for å halde dokke her heime oppdaterte, så håper vi på oppdateringar frå dokke i retur.

Nedtellingen har startet

2008-12-25T16:58:00.003+01:00

Om tre ukers tid - 12. januar for å være nøyaktig - setter vi oss på flyet til New York. Vi innleder amerika-besøket med en snartur innom Broadway for å se Lion King og lunsje på trappa til Carrie Bradshaw fra tv-serien "Sex and the city".

Derfor er bloggen på plass som seg hør og bør. Vi satser på kontinuerlige oppdateringer når vi er i gang.