That's it folks!

Finally, we have done America. What a ride!!!
We hope you have enjoyed it too.


Certainly, there are some things we're going to miss more than others:

- Waking up in the morning, knowing that you can do whatever you feel like.

- Not having mobiles, a watch or passports - and don't really care.

- Drinking a beer before breakfast without feeling guilty.

- The feeling of the sun on your skin after a day on the beach.

- Meeting different people, experiencing other cultures and just exploring the world.


And of course, there are some things that we're not going to miss at all:

- Living in a backpack!

- Trying to be understood by people who do not seem to care at all.

- Not being able to put on a FRIENDS-episode whenever we want to.

- The South Americans understanding of time (It's not fun to wait more than 2 hours for the food when we're really hungry).

- Missing friends and family back home.


That's about it. Thanks for following us, guys!

So, to end our journey where it started, we'll quote a man we met in New York: "God bless you!" :)

See you soon.

3 stk underverk: Check!

Mektig staar han der og vaktar. 704 meter over Rio de Janeiros gater. Armane er opne, blikket varmt. Det er Jesus Kristus som betraktar oss. Eller, i alle fall ein statue av han. Paa heile 30 meter!


Fraa toppen ser han alt: Dei minimale bikiniane som slit med aa halde dei brasilianske kvinnepuppane paa plass langs sandstrendene paa Ipanema og Copacabana, turistane som blir rana i ein av byens mange sidegater, supportergleda og kaoset paa verdas stoerste fotballstadium - Maracana, og heisene som foerer store folkemengder opp til Sukkertoppen - deriblant oss.




Og kanskje saag han oss (vi synst nok at han smilte litt ekstra) i det vi tok bilde og kryssa av enda eit verdsunderverk paa lista vaar, saman med Chichen Itza i Mexico, Machu Picchu i Peru og Taj Mahal i Inda.

Saa gjenstaar berre Den kinesiske mur i (jah) Kina, Colosseum i Italia og Petra i Jordan. Men det faar bli ein annan gong. No seier vi oss noegde for ei stund:)

Folket har talt

Etter en hard og intens valgkamp, og en lang natt hvor stemmene ble telt og kontrollert, er det klart at folket vil ha Daniel & Lisa hjem til Norge.

Totalt 44 personer tok del i valget.

27 % (12 stk) ville at paret skulle bli i Brasil, mens hele 70 % (31 stk) oensket dem tilbake til moderlandet.

1 person stemte blankt.

Daniel & Lisa er begeistret over den store valgdeltakelsen, og ser naa frem til returen.

- Det skal smake med brunost, Kvikk Lunsj og kjoettkaker igjen, sier de i et brev som amerikarundt09 har faatt tilgang til.

Videre takker de ogsaa personene som har kjempet for dem gjennom valgkampen.

Til de som ville at Daniel & Lisa skulle bli i Brasil - her er noen bilder fra Ilha Grande, hvor de koser seg gloegg i hjel mens dere sliter raeva av dere paa jobb.

101 days of joy!

Ah, crap! We have been on the road for 101 days, which means we have only got 8 more to go.

Time has flown by. Since our return to Viking-land is around the corner (god damn it!) we thought it would be appropiate to share our ups & downs with you.


New York:

- Visit the Friends building and Carrie Bradshaws doorstep.
- Grabbing a Joey sandwich and a coffee to go on 5th avenue.
- Being blessed by an american (god bless you)
- Not fare from having ice taps hanging from our mouths because of the freezing cold.


Guyana:

- Seeing the hometown of Daniels grandfather.
- Experiencing the country's downfall over the last 50 years.
- Eating fresh mango for the first time.
- Shower in cold water for the first time (but certainly not the last).
- Watching Berbatov score the winner just befor full time against Bolton at a local pub in Georgetown.
- Praying for our lifes when the mini-airplane took us to Kaietur falls.


Trinidad:

- Eating roti and drinking bear on the sidewalks.
- See the young at heart people prepare for the carnival, with costumes and enormous pan yards.
- The CRAZY traffic.


Mexico:

- Having our first swim of the year on 28th january.
- Collecting our first of three world wonderers.
- The fooooood!!
- Snorkeling in the clear blue ocean and the more dark caves with bats.
- Live with our mexican family and learn their language.


Cuba:

- Seeing old american cars imported during the 50s.
- Not getting to see United.
- Knowing that almost every cuban on the street tries to rip us off.
- See how a real cuban cigar is being made, and of course try a fresh one.


Peru:

- The awful and amazing journey to Machu Picchu.
- A crazy, crazy taxi ride on our way to the airport. We feared a horrible outcome.
- Their lovely fresh juices and fruit salads.
- The altitude, which made us having problems with catching our breath after walking up the stairs to our room.
-Going to bed knowing that instead of having a fourth wall, you have the Amazonas with an unknown amount of wild animals.


Chile:

- Cruising around on Easter Island, seeing the rear stone statues during sunset.
- Being crazy snapshot tourists, jumping on and off the red bus in Santiago.


Argentina:

- Eating juicy beefs with professional dancers do their Tango in the background.
- The arrogant people and their stone faces when they haven't got change or do not want to understand us.
- Enjoying the great city Buenos Aires.


Uruguay:

- Marvelous Montevideo.
- Watching Bridget Jones Diary on our comfy queen bed.
- People who know nothing about offering decent service.


Paraguay:

- A scary and dangerous bus ride caused by a heavy storm.
- Feeling like a billionaire when the ATM troughs out hundreds of thousands.


Brasil:

- Feeling helpless when armed thieves took control over our bus and made us give them our belongings.
- Feeling lucky to be alive.
- Celebrating our birthdays on our rooftop with candlelight and balloons, surrounded by stars and the christ statue.
- Relaxing on lovely beaches, drinking beer and doing nothing but getting a tan.


Oh, what a lovely 101 days!

Stemningsrapport fra Paraty

Gliset sier det meste. Det er ikke saa ille aa bli frastjelt baade det ene og det andre naar man kan kureres ved aa slikke sol paa digge sandstrender i 30 varmegrader.

Man maa bare leie en stoerre seilbaat for dagen, som tar deg med til fem idylliske strender. Servering ombord er selvsagt et must.

Naar man saa kommer frem til en perle som gruser de norske strendene, er det bare aa hoppe fra baaten og svoemme inn til land. Vannet, som er asurblaatt, er slettes ikke kaldt. Snarere tvert imot.

Der kan man spasere langs strandkanten, nyte en kaldere pils og pleie kroppen.

Klart, det er fullt mulig aa grave seg ned i sanden ogsaa. Moro det!

Saa ja, vi har det ganske fint. Sola smiler til oss og vi smiler til kamera.Vi haaper sola skinner hos dere ogsaa. God vaardag!

Endelig norske statsborgere

Trodde dere at vi var fortapte i Brasil? At dere var kvitt oss? Hadde dere begynt aa haape at dere aldri kom til aa se oss igjen?

Da har vi en trist melding aa komme med: Vi har faatt noedpass og planlegger aa forlate Brasil 30. april. Saa rull ut den roede loeperen, heis flagget og dekk bordet! Naa kommer vi hjem!

Hva tenker du om at Daniel & Lisa kommer hjem til Norge? Ta del i avstemningen i hoeyremargen! Paa forhaand takk:)

Daniel & Lisa gjoer media II

Naar en hortensmann blir kapret og ranet, stiller lokalavisen opp vettu.

Klipp og lim, saa kan dere lese saken:
http://www.gjengangeren.no/article/20090414/NYHETER/926966930/1042

Bus ride from hell!

After good experiences with traveling by bus during night in Argentina, we decided to do it again on our way to Sao Paulo in Brasil. We should never have done that...


It started nice and cozy, we talked with the passenger next to us and shared a snack.

Suddenly a man started to walk back and forth. Daniel thought he saw a gun under his shirt. Nervous as hell, he turned to Lisa and said:

- It´s a robbery!

Lisa, who didn´t see anything, replied:

- Yeah. It wouldn´t surprise me in this country.

Before we knew it, reality kicked in.

The man pulled a gun out and started to threaten everybody at the back of the bus. Another man, with a weapon that looked like a Colt, took control over the front. At he same time, a third thief made the driver drive off the main road and on to an unknown path towards the woods, where more men were waiting.

Then they drew the curtains, making everything more frightening, and made us give theme our belongings. It clearly didn´t help that the guy in the seat next to us got a gun pointed to his head.

You couldn´t mock around with these guys. So Daniel handed over his wallet with money and credit cards, while the thief grabbed Lisa´s glasses. After that, she couldn´t see much of the stuff going on.


But the thieves didn´t stop there. After ¨cleaning¨ our pockets, they took our small backpacks, purse and camera bag which we had stored over our heads. We felt so helpless, as we sat and watched our stuff being taken, without being able to object against it.

After some 20 minutes, the bus stopped.

- Are they finish now, we whispered.

Unfortunately we got our answer when we heard the robbers open the storage room below us. We heard them helping themselves with whatever they wanted.

At that time we felt naked. No money, no credit cards, no clothes, no nothing.


Luckily, we were a bit wrong. To our relief the robbers threw away the stuff they didn´t want at the front and outside the bus. In the mess we found Lisa´s wallet (for once a full lady bag came in hand) and our backpacks. And Lisa found another pair of glasses. We were saved!

What we didn´t find were our passports, a decent amount of money, our camera (and memory card), our mobiles, electronics, Daniel´s credit cards and some other stuff. So we were lucky compared to the man who lost everything, even the shoes he was wearing.

After several hours at the local police station, where absolutely nobody spoke english or spanish and didn´t seem to care how we were feeling, we found ourselves on the road to Sao Paulo again. A bit more skeptic and afraid. But we were alive. Not broken, not beat, not scarred.


Prior to the robbery we visited a strange dessert, a vineyard and the mighty Iguazu falls in Argentina. Since our camera got stolen, we haven´t got any pictures to show you guys. But we will try our best to keep you updated on the rest of our trip with our crappy compact camera:p

MOTENYTT: Crocs i soepla

Som amerikarundt09 meldte tidlegare i aar, var det vanskeleg for Lisa aa innsjaa at image av og til maa vike for komfort daa crocsa fekk innpass i reisegarderoba hennar.

No viser det seg at crocsa har vore saa populaere at dei har hull rett ned til bakken.

- Litt vemodig er det jo aa maatte kaste dei, innroemmer ein lettare deprimert Lisa.

Likevel verkar skoelskaren bestemt paa at crocs ikkje vil staa paa innkjoepslista med det foerste.

- Det maa jo vere lov med ein glipp i blandt?

Storm og denguefeber

Etter aa ha overlevd tre stappfulle bussar med sure pasasjerar og to uendeleg lange koeer til enda surare imigrasjonspersonar, stod vi endeleg paa Paraguyansk jord.

Bussen satte oss sjoelvsagt av paa ein stoevete motorveg midt i oedemarka. Saa daa var det berre aa gaa. Gradestokken viste 37 grader. Vi var ikledd baade bukse, sokkar og genser paa grunn av denguefeberen som har blussa opp dei siste vekene. Myggsprayen rann.


Heldigvis fann vi fram til Jesuit-ruinane Trinidad. Daa var vi litt for leide til aa leige ein guide (som vanleg), slik at vi framleis veit svaert lite om kva vi eigentleg saag. Men kva kan ein vel ikkje laere ved hjelp av Internett?:p




Klaginga over varmen skulle saa vise seg aa straffast. Paa cirka 4 sekund skifta himmelen farge fraa knall blaa til naermare kullsvart. Saa kom regnet. Etterfulgt av ein kraftig sandstorm.

Vi klarte aa karre oss paa ein stappa buss, som til tider hadde problem med aa halde seg paa vegen. Vi sleit mest med aa halde oss paa beina.


Heldigvis gjekk det bra, ogsaa denne gongen. Og brua heldt til aa foere oss tilbake til Argentina.


Saa kult var det altsaa i Paraguay. Men vi kunne vel ikkje hoppe over eit land i bloggen av den grunn?:p

I svevande live

Etter ein 15 timars lang busstur fekk vi tilbud om aa proeve paragliding. I svime som vi var, tenkte vi; kvifor ikkje?

To timar seinare, daa vi kika 1700 meter rett ned fjellsida, tenkte vi; kva i alle dagar har vi gitt oss ut paa?


Saa var det berre aa springe. Rett utfor stupet.

Og plutseleg flaug vi. Med panoramautsikt over rota av Andesfjella. Det var baade rart og skummelt. Men kanskje meir enn alt, veldig goey!




Saa var det landinga da. Den hadde vi gloeymt i alt styret. Men det var visst "berre aa springe" der ogsaa. Vi lukka auga, og haapte paa det beste.


Heldigvis gjekk det bra:) Og vel nede paa jorda igjen, ropte vi; FETT!!!

Jada, mamma. Vi veit at vi ikkje treng aa proeve alt paa ein gong. Men maa man, saa maa man:p Tross alt, saa slaar vel ingenting dengu-feberen som herjar i omraadet?

Planen var aa legge ved eit par filmar fraa paraglidinga, men teknologien her nede vil oss ikkje saa vel. Men vi held motet oppe, og vil proeve igjen for aa gi dokke ein luftig opplevelse:)

Umulege Uruguay

Vi proevar alltid saa godt vi kan. Men cafe- og restaurantbesoeka endar ikkje alltid like godt. Uruguay blei intet unntak. Heller verre, der vi reknar med at god service ikkje staar oeverst paa timeplanen:


- Tienes una carta en ingles? (Har du ein engelsk meny?)
- No. (Nei.)
- Snakkar du engelsk?
- Nei.
- Snakkar nokon andre her engelsk?
- Nei.

Nei vel. Takka vere dette bruker vi gjerne aar og dag paa aa proeve og forstaa menyen. Dei 30 000 spanske matrettane har nemleg ein lei tendens til aa skifte navn fraa land til land.

Dermed faar vi ofte servert heilt andre ting enn det vi trur vi bestiller, som naar Lisa poengterar at salaten maa vere utan oliven, og ho endar opp med ein olivensalat. Eller kelnerane gir opp, og forlater bordet midt i bestillinga.


Ordet NEI ser ut til aa vere det viktigaste dei laerer paa den Uruguyanske service-skulen. Som naar vi vil betale med sedlar, er det ingen som har vekslepengar:

Vi har vandra gater opp og gater ned. I steikande sol. Foeta verkar, og halsen er skrikande. Paa kiosken ventar det etterlengta, iskalde vatnet.

- Det blir 3 pesos.

Daniel leitar febrilsk i pengepungen. Hoeyrer vatndraapen som treff disken. Ja, der er 20'aren. Alt han faar tilbake er eit utrykkslaust blikk.

- Nei. Har ikkje vekslepengar.

Saa er det berre aa traske vidare, utan vatn. Vel vitande om at nabobutikken heller ikkje har smaapengar.


Ellers gjer dei aller fleste det dei kan for aa faa tak i pengane vaare. Som naar eit punkt paa rekninga viser ein ukjendt sum:

- Unnskyld, Sir? Kva er desse 30 pesosane for noko?
- Broed, svarer kelnaren.

Men vi har ikkje roert broedet. Og peikar paa kurva.
Kelnaren kikar litt ut i lufta, saa har han svaret klart.

- Det er for serviettane, seier han og viftar med den skifte toeyfilla.

Saa er det altsaa berre aa bla opp.

Men fortvil ikkje. Skal du til Uruguay, endar ikkje alt i dunken. I Montevideo fekk vi servert monsterbiffar utan sidestykke. Og ser ein bort i fraa den udugelege servicen Uruguay har aa by paa, saa er eit opphald i landet absolutt til aa anbefale. Kanskje kan dette overtale magesekken?