Umulege Uruguay

Vi proevar alltid saa godt vi kan. Men cafe- og restaurantbesoeka endar ikkje alltid like godt. Uruguay blei intet unntak. Heller verre, der vi reknar med at god service ikkje staar oeverst paa timeplanen:


- Tienes una carta en ingles? (Har du ein engelsk meny?)
- No. (Nei.)
- Snakkar du engelsk?
- Nei.
- Snakkar nokon andre her engelsk?
- Nei.

Nei vel. Takka vere dette bruker vi gjerne aar og dag paa aa proeve og forstaa menyen. Dei 30 000 spanske matrettane har nemleg ein lei tendens til aa skifte navn fraa land til land.

Dermed faar vi ofte servert heilt andre ting enn det vi trur vi bestiller, som naar Lisa poengterar at salaten maa vere utan oliven, og ho endar opp med ein olivensalat. Eller kelnerane gir opp, og forlater bordet midt i bestillinga.


Ordet NEI ser ut til aa vere det viktigaste dei laerer paa den Uruguyanske service-skulen. Som naar vi vil betale med sedlar, er det ingen som har vekslepengar:

Vi har vandra gater opp og gater ned. I steikande sol. Foeta verkar, og halsen er skrikande. Paa kiosken ventar det etterlengta, iskalde vatnet.

- Det blir 3 pesos.

Daniel leitar febrilsk i pengepungen. Hoeyrer vatndraapen som treff disken. Ja, der er 20'aren. Alt han faar tilbake er eit utrykkslaust blikk.

- Nei. Har ikkje vekslepengar.

Saa er det berre aa traske vidare, utan vatn. Vel vitande om at nabobutikken heller ikkje har smaapengar.


Ellers gjer dei aller fleste det dei kan for aa faa tak i pengane vaare. Som naar eit punkt paa rekninga viser ein ukjendt sum:

- Unnskyld, Sir? Kva er desse 30 pesosane for noko?
- Broed, svarer kelnaren.

Men vi har ikkje roert broedet. Og peikar paa kurva.
Kelnaren kikar litt ut i lufta, saa har han svaret klart.

- Det er for serviettane, seier han og viftar med den skifte toeyfilla.

Saa er det altsaa berre aa bla opp.

Men fortvil ikkje. Skal du til Uruguay, endar ikkje alt i dunken. I Montevideo fekk vi servert monsterbiffar utan sidestykke. Og ser ein bort i fraa den udugelege servicen Uruguay har aa by paa, saa er eit opphald i landet absolutt til aa anbefale. Kanskje kan dette overtale magesekken?

City of Angels

Imagine that you are walking down a narrow street in an old city. On the corner you see something that looks a lot like a jewelry store.

On the other side of the street, you can spot something that resembles a flower shop. Some of the buildings look old and abandoned. Others look like plazas.

When you turn the corner the street looks exactly the same, and there are at least hundreds of them.

The house of the Cool family is there, the Salvats house is there too.

It looks like a cozy neighborhood with a black and white cat on the corner. The only problem is that everybody is dead. You´re at the Recoleta cemetery.


We went to the cemetery to see the grave of Argentina´s Evita. Luckily, she was at home - in the City of Angels.


Apart from the quiet experience in Recoleta, Buenos Aires was buzzing.

Tango shows lighten up the crowdy streets and many markets, while Lisa and Daniel are filling their stomachs with real beef and red wine. We are not complaining!

Here´s a taste for you all:


Lisa in front of the main attraction, Caminito, in lively La Boca.


A statue of Argentinas national hero Diego Maradona - the third best player of all time after George Best and Pele - in the Boca Juniors stadium.


One of many tango shows in old San Telmo.


Noisy demonstrators filling the street in front of Palacio del Congreso - and our hostel. Nice!

Paa eventyr paa to hjul

Med sola i ryggen og vinden i haaret, humpa vi avgaarde paa scooter for aa utforske Paaskeoeya. Slik Thor Heyerdahl maatte ha gjort det.


I motsetning til han hadde vi eit kart aa foelgje. Heldigvis, daa Daniel som foerstegongssjaafoer hadde nok med aa halde pidda paa dei humpete landevegane.

Vi har sett dei foer, i historierboekene fraa skulen. Desse kjempestatuane, med namnet Moai. Men det aa faa sjaa dei med eigne auge, paa oeya (Rapa Nui) der dei hoeyrer heime, var ti gongar toeffare!






Midt ute i havgapet stod dei der. Enorme og smaaskumle. Staande paa rekke og rad. Eller liggande i fjellsida, 600 stk, paa opptil 21 meter.

Vi kan vel seie det slik at vi var rimeleg glade for at dei er laga av stein og ikkje kan rikke seg ein millimeter. Sjoelv om legenda skal ha det til at Moai'ane gjekk til plassane sine paa signal fraa presten.




Det er ikkje berre berre aa kome seg til ei lita oey som ligg 3515 kilometer, eller 6 timar i fly, fraa fastlandet Chile. Men heldigvis blei dei dyre utbelingane og Lisa sitt slit med aa overtale Daniel, beloenna med heidundrandes hygge!

Dagane vi tilbragte paa Rapa Nui er definitivt nokre av dei mest minnerike fraa heile turen.

Jakta paa jaguaren

- Ok. Uansett hvilke edderkoppar, slangar eller andre ville dyr dokke ser. IKKJE roer dei.

- Det kan vise seg aa vere det siste dokke gjer.

Det var den fyrste beskjeden guiden vaar gav oss, der vi stod midt i tjukkaste Amazonas. Og lydig gjekk vi djupare inn i den ville, moerke og noksaa skumle skogen. For den mektige jaguaren ville vi sjaa.

Men det blei ikkje stort meir enn trasking den dagen. Riktignok saag vi nokre apekattar og ein god del fuglar. Daniel fekk ogsaa ein piraya paa kroken. Men kattedyret saag vi ingen spor av.

Likevel la vi oss, med god tru paa at morgondagen ville bringe lykke. Rommet vaart hadde eit golv. Noko doer eller vindu fanst ikkje.

Dei tre flatene som var satt opp rundt senga vil vi ikkje karakterisere som veggar, daa kven som helst forbipasserande kunne sjaa rett gjennom dei. Der den fjerde veggen normalt er, hadde vi Amazonas som utsikt. Ikkje meir enn eit par meter unna. Eit slags enormt tak ramma rommet vaart inne, der utallige flaggermus tydelegvis hadde samlast til fest.




For dei som er interesserte i fuglar, sneglar og gedigne maur, hadde sikkert dag nummer to vore ei rein glede. Vi hadde derimot stoerre forhaapningar. Vi kryssa derfor fingrane for ein vellykka kveldstokt.

Midt i svartaste natta steig vi inn i den enda svartare skogen, vel vitande om at eit slangebit kunne resulerte i ei arm eller eit bein mindre. Men kva risikerte vi vel ikkje for aa faa eit glimt av jaguaren?

Alt vi saag var det straalane fraa lommelykta traff. Resten var svart. Vi hadde nesten gitt opp haapet. Saa plutseleg starta guiden aa vifte med armane. Lommelykta hans hadde truffe blink:


Ein frosk? Ein liten groen drit? Det var altsaa dette vi hadde jobba ein heil haust for aa faa raad til aa sjaa. Alt haap var ute. Slaget var tapt.

Trudde vi.

Kanskje saag guiden skuffelsen i auga vaare. For plutseleg drog han opp noko som saag ut som ein lang pinne fraa vatnet:


Etter litt klapping og kosing med krokodilla, sa vi oss fornoegde. Tarantellen paa veg heim, vart dermed heilt unoedvendig for Lisa sin del.


Lite hyggeleg var det ogsaa aa oppdage at gjentekne dobesoek i det fri hadde resultert i over 40 myggstikk paa Lisa sin bakende. Likar Lisa jungelen? NEI!

Heldigvis redda solnedgongen inn nokre hyggelege minne:





- Kor ofte ser dokke eigentleg jaguar? Saann ein gong i aaret, spurte vi guiden foer avreise.

Han himla med augene.

- Nei, nei, nei.

Vi var tydelegvis heilt paa jorde.

- I fjor saag eg to.

2 stk underverk: Check!

JA, VI OVERLEVDE! Turen til Machu Picchu var heilt forferdeleg. Og heilt fantastisk!

Det aa kome seg dit var verkeleg ei utfordring. Det var toeft, ekstremt og slitsomt. Men det var verdt strevet - til tross for at vi klatra i fire dagar utan ein dusj.


Here´s our diary from the Inca Trail.

Day 1:

We started the hike close to the little town Ollantaytambo, together with 13 other hikers, 19 porters, 3 cooks and 2 guides. While the skinny porters carried our gear, food and tents, we strolled along with a little daypack containing water and snacks.

With 25 kilos each on their backs, the porters ran past us on the way. When we got to camp, they had organized a tent where they served us a three course meal. They even provided us with soap and hot water so we could wash our hands.



Day 2:

Today´s walk was like a living nightmare. The whole hike is 40 kilometers, with 3 high passes to be crossed. One of them reaches the elevation of 4200 meters. Therefore we faced an uphill battle to reach Dead Woman´s Pass.


Sure, the view was fantastic, as we walked through a beautiful green forest. But the mountains where hard to climb. We were sweating and swearing as we tried to catch our much needed breath.


Luckily we made it to the top - after four hours in pain. Good work, guys! Our backs were a mess and our legs were stiff, so the last hour, 700 meters downhill, wasn´t a joy for our knees. Anyway, we got to camp in the end. Completely worn out.


Day 3:

The first couple of hours of today's hike started off like yesterdays. It was terrible. If it wasn´t for Snickers and Kit Kat, who knows if we would have made it to the highest point of the third pass (3700 meters).


The hike was gentle after lunch, and we got to see some fabulous ruins. We camped close to Wiñay Wayna (Forever Young), a short walk from Machu Picchu.



Day 4:

We got up four o´clock in the morning of the final day to watch the sunrise.

Motivated and excited we climbed the last steps to the Sun Gate, where we looked at the peaks surrounding Machu Picchu.

From there we walked down to the site, of course after some compulsory photo shots. Parts of the hike had been tough, but that was forgotten as we stood there in the famous Inca ruin.









Will we ever do the hike again? No way!
Was the hike like a pain in the arse at times? Oh yes!
Do we regret taking part in the adventure? Not at all!

It´s an experience we´ll never forget. Thanks Percy and the rest of our new family!