En tilsynelatende koselig kar, som glimtet til med et par norske gloser, skulle "bare" vise oss en ekte kubansk bar der vi kunne praktisere salsaferdighetene vaare (les: Lisa sine). La gaa, tenkte vi.
Vaar ferske amigo oensket seg en "Cuba Libre" som en takk for strevet det var aa foelge oss til nabobygget. Kona, som bare tilfeldigvis dukket opp, var ogsaa toerst. Og datteren deres, selvsagt. Hun trengte melk. Dermed var det bare aa bla opp.
Da servitrisa i tillegg presterte aa firdoble prisen for drinkene, noe vi ikke enset i moerket, var budsjettoverskridelsen fullbrakt.
Dumt for oss. Bra for bakeriet paa hjoernet.
Store, fargerike dollarglis som vi kjenner fra gamle amerikanske filmer, ga oss det foerste tegnet paa at Castros Cuba ikke er som land flest. Veggmalerier om et fritt Cuba og slagord om revolusjonen pryder bybildet.
Vi stusset litt da de lokale spurte om vi hadde en blyant til overs - helt til vi saa butikkene. De er store nok, de. Problemet er bare at det ikke finnes varer nok til aa fylle de tomme hyllene.
En kan ikke dra til Cuba uten aa proeve en skikkelig cigar. Det gjorde vi heller ikke. Paa en liten gaard i Viñales fikk vi ogsaa oppskriften:
I tre maaneder henger tobakkbladene til toerk, for saa aa bli rullet sammen med aromablad for smakens skyld og virkelig toerre blad som soerger for at cigaren brenner godt.
Dessverre for Daniel, var det en mann som rullet vaare. Gledelig for Daniel, brukte han bare hendene.
Saa godt kan man altsaa ha det paa boller og vann. Her faar dere en liten smakebit: